Tverrpolitisk engasjement for deltakelse i samfunnslivet

Interpellasjon om arbeid og psykisk helse
Arbeid, utdanning og meningsfull aktivitet er viktig for livskvalitet. Samtidig kan psykiske problemer gjøre det vanskelig å delta. Derfor er det flott at våre folkevalgte i disse dager har satt spørsmål om arbeid og psykisk helse på dagsorden. Du kan lese mer om  interpellasjonen fra stortingsrepresentant Karin Yrvin(Ap) om status for Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse 2007-2012 på Erfaringskompetanse sine nettsider her.

Arbeidsminister Bjurstrøm presiserer at satsingen de senere år har lagt et godt grunnlag for at personer med psykiske lidelser blir inkludert i arbeidsliv og samfunnsliv. Samtidig er det viktig at arbeidet med å forbedre oppfølging og virkemidler fortsetter. Vi er på ingen måte i mål. Skal mennesker med psykiske helseproblemer komme ut i jobb, tror jeg det trengs mer av både arbeidsrettet rehabilitering og individuell oppfølging. Slik også Karin Yrvin (Ap) påpeker.

Engasjerte politikere gir håp
Skal vi løse de store utfordringene samfunnet har i forhold til å gi mennesker med psykiske helseproblemer utdannings- og arbeidsmulighet, trengs en felles, tverrpolitisk innsats. For dette dreier seg ikke om partipolitikk. Det handler om å skape grunnlag for et rausere samfunn, der flere får bruke sin arbeidsevne til enkeltmenneskets og fellesskapets beste.

Torbjørn Røe Isaksen (H) understreket i Stortinget nettopp betydningen av både antistigmaarbeid og at flere må få hjelp til å komme seg ut i jobb. Røe Isaksen berømmer Karin Yrvin for åpenhet og for å sette et viktig tema på dagsorden. "Ikke minst har jeg lyst til å gi skryt for innlegget hennes og for kronikken som sto i Aftenposten for en tid tilbake", sier han.

Arbeid og utdanning - sett med brukernes øyne
Styret i Erfaringskompetanse vil før sommeren gi noen anbefalinger i forhold til hvordan mennesker med egenerfaring innen psykisk helsefeltet, kan få hjelp til utdanning og arbeid. Vi har i denne sammenheng også igangsatt prosjektet Arbeid og utdanning - sett med brukernes øyne. Prosjektleder er seniorforsker Reidun Norvoll ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), og målet er å øke kunnskapen om viktige faktorer for økt deltakelse i utdanning, arbeid og aktivitet.Den kunnskapen er det først og fremst mennesker med egenerfaring som kan gi oss, og vi skal lytte til ekspertene.

Hvilke faktorer skaper motivasjon og deltakelse?
Hvilke tiltak virker for å få målgruppen tilbake i arbeid eller aktivitet?

Disse og flere spørsmål ønsker vi å løfte frem. Erfaringskompetanse ønsker å bidra til at viktige samfunnsspørsmål settes på dagsorden.

Hilde Hem

Kan vi samhandle bort ensomheten?

Ensomhet kan være like farlig som tobakk, leser jeg i dagens Aftenposten. Flere hundre allmennleger er samlet i Kristiansand, der samhandlingsreformens krav om forebygging står på dagsorden. Fastlegen har en nøkkelrolle i fremtidens helsetjenester, derfor er det naturlig og viktig at legene samles for å bli enige om hvordan de kan møte samhandlingsreformens krav. For kravene og forventningene er store. Kommunene får et sterkere ansvar for hele befolkningens helse i et livsløpsperspektiv, en oppgave som krever samarbeid og god ledelse i lokalsamfunnet.

Hvilken plass får brukeren i samspillet?  Når vi vet at sosiokulturelle, relasjonelle og personlige forhold spiller sterkt inn i forhold til vår psykiske helse, trenger vi gode støttespillere og meningsfulle nettverk der vi bor.
Det er den enkeltes helse og gode liv som skal være styrende for de tilbud vi gir. Samtidig er det slik at ingen kan erstatte oss selv som viktigste motivator og veileder i eget liv.

Jeg er nylig hjemkommet fra Helsekonferansen 2011, der Helsedirektoratet satt fokus på samhandlingsreformen og fremtidens helsetjenester. Et overordnet mål er sammenhengende helsetjenester for brukerne, og helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen understreker betydningen av gode virkemidler for å gjøre folks hverdag bedre. Hvordan jobber vi smartere og mer offensivt for å engasjere alle ansvarlige i gode, involverende prosesser? Det kan bli mangel på nøkkelpersonell i årene fremover, med mindre vi setter alt inn på å tilby gode, helhetlige tilbud, og fordele oppgaver ut fra funksjonalitet.

Kommunehelsetjenesten får nye oppgaver, og om samhandlingsreformen skal lykkes, er det avgjørende at "den gyldne sonen" mellom primær- og spesialisthelsetjenesten utvikles på en god måte. I et helhetlig pasientforløp, er det brukerens behov som settes i sentrum. Hjelpen må følge brukeren, og brukeren tar selv medansvar for behandlingsforløpet.

Vi trenger helsetjenester som henger sammen, og vi trenger at livene våre henger sammen. En opplevelse av sammenheng og mening. Vi har i dag mye kunnskap om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer i forhold til helse. Å være ensom kan skade helsen like mye som å røyke 15 sigaretter om dagen. Leder i Norsk forening for allmennmedisin, Gisle Roksund, åpner for å tenke helse i et livsløpsperspektiv, når han uttaler følgende:
"Av og til kan det være viktigere at en person styrker sine sosiale nettverk enn at vedkommende stumper røyken". Ja, det handler om å fokusere på det viktigste først. Roksund viser til en stor internasjonal undersøkelse som konkluderer med at det å ha få venner, og ha lite kontakt med andre mennesker er risikofaktor i forhold til levealder og opplevd livskvalitet.

Kan vi så samhandle oss bort fra ensomhet?  Betydningen av menneskelige relasjoner kan knapt overdrives, og tilhørighet i et nærmiljø er viktig. Sosiale forbindelser, familie, vennekrets og arbeidskolleger øker sjansene til å leve lengre med 50 prosent. Det er et arbeid i seg selv å jobbe med relasjoner og nettverk. I dette arbeidet er det oss selv som er den viktigste driver, forutsatt at det finnes gode støttespillere i et godt nettverk av offentlige, private og frivillige bidrag.

Les mer om Helsekonferansen 2011 her.

Hilde Hem

Norsk forskning - hvor går veien?

Fagerbergutvalget ved leder og professor Jan Fagerberg, har nylig lagt frem innstilling om norsk forskning, basert på en drøfting av sammenhenger mellom mål, ressurser og resultater. Det er den offentlig finansierte forskning som står i fokus, og utvalget foreslår en dreining mot større andel frie forskningsmidler og større konkurranse om ressursene.


Utvalget anbefaler at Norge må øke doktorgradsproduksjonen for å møte samfunnets behov for kompetanse. Er dette i seg selv en garanti for økt kvalitet og utvikling av bærekraftig kunnskap?  Det er god grunn til å se nærmere på hva det forskes på, og hvem som får forskningsmidler. Forskermiljøene vil alltid ha egne interesseområder, og den grunnforskning som skjer ved landets universiteter og høyskoler, er en viktig del av kunnskapsutviklingen. Samtidig er det viktig at forskermiljøene er opptatt av problemstillinger som samfunnet er tjent med å få belyst, og at forskningsfokuset ivaretar de temaer folk flest er opptatt av.
Dette kan være hverdagslivstema som arbeid, et trygt hjem, trygg økonomi, tilgjengelige helse- og sosialtjenester og et folkehelseperspektiv heller enn det patologiske utgangspunkt og grunnlagsforståelse.
Bidrar Norges forskningsråd til at de tematisk styrte forskningsprogrammene ivaretar slike hensyn?


Subjektive erfaringer og forskning
Fra et bruker- og pårørende perspektiv er det av betydning å få forskning på hva som hjelper innen psykisk helsevern og psykisk helsearbeid.
Internasjonalt representerer subjektive erfaringer med bedringsprosesser, et betydelig forskningsområde i tillegg til forskermiljøenes egne interesseområder. Dette er særlig knyttet til hva som bidrar til bedring for mennesker med ulike former for psykiske lidelser. 

Brukere av helsetjenester etterlyser et bredere fokus enn tradisjonell behandlingsforskning. Utfra vårt kjennskap til de tema brukere og pårørende innen psykisk helsefeltet er opptatt av, anbefaler vi at forskningen i langt større grad tydeliggjør og vektlegger brukerinvolvering i utvikling av problemstillingene for forskningsprosjektene og i gjennomføring av disse, for å bidra til større validitet og relevans. Dette har internasjonalt blitt et viktig område for forskning, og i Norge fikk vi i 2009 utgivelsen av boken Medforskning – å forske sammen for kunnskap om psykisk helse av Borg, Marit m fl, Universitetsforlaget. Søk den gjerne opp i vår Kunnskapsbase

Brukerinvolvering i forskning tar utgangspunkt i hva brukere opplever som relevante problemstillinger. Dette bør styrkes i målsettingen for forskningen, og ved at man setter av midler til denne type forskning. Brukerinvolvering i utvikling av problemstillinger for forskningsprosjekter og gjennomføringen av disse, vil bidra til større validitet og relevans. Brukernes medvirkning i forskning kan bidra til bedre behandlingsforløp og bedringsprosesser, samt kan føre til andre forskningsresultater.

Kunnskapshullene - hva gjør vi med dem?
Det finnes fortsatt store kunnskapshull. Eksempelvis etterlyser brukere av tjenestene økt kunnskap om hvordan bruken av medikamenter kan reduseres, og eventuelt erstattes. Det etterspørres konkret mer forskning knyttet til reduksjon av tvang og tvangsmidler, og om ulike tiltak som eksempelvis skjerming har den ønskede effekt.

Vi trenger et forskningssystem som utvikler praksisnær kunnskap på et solid vitenskapelig fundament.  Vi vil her peke på viktigheten av å utfordre og utvikle eksisterende kunnskapssyn, slik at vi kan hente ut det beste av både erfaringsbasert, praksisnær kunnskap og mer tradisjonell fagkunnskap. Vi trenger begge som kilder til ny kunnskap om gode helsetjenester for fremtiden. 

Målet er at enkeltmennesker i samspill med sitt nettverk og aktuelle tjenesteutøvere, følges opp på en adekvat og god måte.

Et annet utgangspunkt?
Hvilken reell forandring har vi behov for å skape sammen? 

Er vi radikale nok når vi ønsker heve kvaliteten innenfor norsk forskning?  Mitt spørsmål er om Fagerbergutvalget stiller de viktigste spørsmålene, eller om vi i for stor grad fortsetter å bygge på fortidens praksis. 

Norsk forskning - hvor går veien?  Naturligvis handler det om å stille ressurser til rådighet, men jeg tror det handler om langt mer enn penger! Jeg tror vi av og til har behov for å flytte det indre utgangspunkt, som vi tenker og handler ut fra. Da først skjer fornyelse og forandring til det bedre. Visst skal vi ta vare på det beste av det vi har. Og samtidig være modige til å tenke noe helt nytt. Vi kan ikke løse problemer med den tankegang som skapte dem.

Jeg fornemmer noen fremtidige muligheter, der hvor vi våger å stille så åpne og nysgjerrige spørsmål at det utfordrer våre posisjoner og hele vårt kunnskapsgrunnlag. Det er en større oppgave, men mulighetene ligger kanskje i å våge slippe tak en liten stund?

Hilde Hem