Norsk forskning - hvor går veien?

Fagerbergutvalget ved leder og professor Jan Fagerberg, har nylig lagt frem innstilling om norsk forskning, basert på en drøfting av sammenhenger mellom mål, ressurser og resultater. Det er den offentlig finansierte forskning som står i fokus, og utvalget foreslår en dreining mot større andel frie forskningsmidler og større konkurranse om ressursene.


Utvalget anbefaler at Norge må øke doktorgradsproduksjonen for å møte samfunnets behov for kompetanse. Er dette i seg selv en garanti for økt kvalitet og utvikling av bærekraftig kunnskap?  Det er god grunn til å se nærmere på hva det forskes på, og hvem som får forskningsmidler. Forskermiljøene vil alltid ha egne interesseområder, og den grunnforskning som skjer ved landets universiteter og høyskoler, er en viktig del av kunnskapsutviklingen. Samtidig er det viktig at forskermiljøene er opptatt av problemstillinger som samfunnet er tjent med å få belyst, og at forskningsfokuset ivaretar de temaer folk flest er opptatt av.
Dette kan være hverdagslivstema som arbeid, et trygt hjem, trygg økonomi, tilgjengelige helse- og sosialtjenester og et folkehelseperspektiv heller enn det patologiske utgangspunkt og grunnlagsforståelse.
Bidrar Norges forskningsråd til at de tematisk styrte forskningsprogrammene ivaretar slike hensyn?


Subjektive erfaringer og forskning
Fra et bruker- og pårørende perspektiv er det av betydning å få forskning på hva som hjelper innen psykisk helsevern og psykisk helsearbeid.
Internasjonalt representerer subjektive erfaringer med bedringsprosesser, et betydelig forskningsområde i tillegg til forskermiljøenes egne interesseområder. Dette er særlig knyttet til hva som bidrar til bedring for mennesker med ulike former for psykiske lidelser. 

Brukere av helsetjenester etterlyser et bredere fokus enn tradisjonell behandlingsforskning. Utfra vårt kjennskap til de tema brukere og pårørende innen psykisk helsefeltet er opptatt av, anbefaler vi at forskningen i langt større grad tydeliggjør og vektlegger brukerinvolvering i utvikling av problemstillingene for forskningsprosjektene og i gjennomføring av disse, for å bidra til større validitet og relevans. Dette har internasjonalt blitt et viktig område for forskning, og i Norge fikk vi i 2009 utgivelsen av boken Medforskning – å forske sammen for kunnskap om psykisk helse av Borg, Marit m fl, Universitetsforlaget. Søk den gjerne opp i vår Kunnskapsbase

Brukerinvolvering i forskning tar utgangspunkt i hva brukere opplever som relevante problemstillinger. Dette bør styrkes i målsettingen for forskningen, og ved at man setter av midler til denne type forskning. Brukerinvolvering i utvikling av problemstillinger for forskningsprosjekter og gjennomføringen av disse, vil bidra til større validitet og relevans. Brukernes medvirkning i forskning kan bidra til bedre behandlingsforløp og bedringsprosesser, samt kan føre til andre forskningsresultater.

Kunnskapshullene - hva gjør vi med dem?
Det finnes fortsatt store kunnskapshull. Eksempelvis etterlyser brukere av tjenestene økt kunnskap om hvordan bruken av medikamenter kan reduseres, og eventuelt erstattes. Det etterspørres konkret mer forskning knyttet til reduksjon av tvang og tvangsmidler, og om ulike tiltak som eksempelvis skjerming har den ønskede effekt.

Vi trenger et forskningssystem som utvikler praksisnær kunnskap på et solid vitenskapelig fundament.  Vi vil her peke på viktigheten av å utfordre og utvikle eksisterende kunnskapssyn, slik at vi kan hente ut det beste av både erfaringsbasert, praksisnær kunnskap og mer tradisjonell fagkunnskap. Vi trenger begge som kilder til ny kunnskap om gode helsetjenester for fremtiden. 

Målet er at enkeltmennesker i samspill med sitt nettverk og aktuelle tjenesteutøvere, følges opp på en adekvat og god måte.

Et annet utgangspunkt?
Hvilken reell forandring har vi behov for å skape sammen? 

Er vi radikale nok når vi ønsker heve kvaliteten innenfor norsk forskning?  Mitt spørsmål er om Fagerbergutvalget stiller de viktigste spørsmålene, eller om vi i for stor grad fortsetter å bygge på fortidens praksis. 

Norsk forskning - hvor går veien?  Naturligvis handler det om å stille ressurser til rådighet, men jeg tror det handler om langt mer enn penger! Jeg tror vi av og til har behov for å flytte det indre utgangspunkt, som vi tenker og handler ut fra. Da først skjer fornyelse og forandring til det bedre. Visst skal vi ta vare på det beste av det vi har. Og samtidig være modige til å tenke noe helt nytt. Vi kan ikke løse problemer med den tankegang som skapte dem.

Jeg fornemmer noen fremtidige muligheter, der hvor vi våger å stille så åpne og nysgjerrige spørsmål at det utfordrer våre posisjoner og hele vårt kunnskapsgrunnlag. Det er en større oppgave, men mulighetene ligger kanskje i å våge slippe tak en liten stund?

Hilde Hem