Trening av smidighet

"Ei såra familiehistorie".
I helgen var jeg i Det Norske Teatret og så Svein Tindberg i "Abrahams barn". En mesterlig historieforteller - alene på scenen i over to timer. En enkel stol, ei skinnveske og noen mer eller mindre hellige bøker utgjør rekvisitter. Tindberg uttrykker et håp om å ikke bare nå et intellekt, men også om å nå hjertet. Og han når frem til mitt!

I "Abrahams barn" forteller Tindberg om hvordan jøder, kristne og muslimer er uløselig knyttet sammen gjennom en familiehistorie som går helt tilbake til Abraham. En historie som til alle tider har vært preget av konflikt - men også av en fruktbar vekselvirkning, der de tre religionene har blitt rikere ved å leve tett innpå hverandre. Abraham samler, men setter samtidig skiller - ved at jøder, kristne og muslimer har ulike og til dels konfliktfylte bilder av den felles arven. Tindberg er på jakt etter hjertet og drømmene i religionene, ikke skillene. Vi må vite om hverandre dersom vi skal bo fredelig sammen.

Relasjoner som bærer
Vi er uløselig knyttet sammen i ulike relasjoner - noen relasjoner bærer godt, andre gjør det ikke.Vi strever alle etter sanne, menneskelige møter. "Historia om Abrahams barn er ei såra familiehistorie, som lengtar etter å bli lækt", leser jeg i høstmagasinet til Det Norske Teatret. Jeg søker sanne menneskelige møter i mitt eget liv. Når møtene oppstår, gjenkjenner jeg raskt den ekte dialogen. Andre ganger er ønsket om kontakt til¨stede, men det skjer likevel ikke noe reelt møte.

Smidighetstrening på høstprogrammet. 
Kathrine Aspaas utfordrer oss på kommentarplass i Aftenposten Søndag, til smidighetstrening. Det er ikke alltid like enkelt, og min egen smidighet settes ofte på prøve. Men jeg tror på det hun formidler om en sannere, rausere og modigere offentlig samtale - og denne samtalen forutsetter smidighet. Jeg tenker at hun har rett i at vi med fordel kan øve opp vår smidighet. Innenfor psykisk helsefeltet og andre samfunnsområder. Utfordre hverandre til debatt og dialog. I Aftenposten Søndag spør hun om det er slik at konfliktstoff har høy prestisje, at debatt er spennende og tøft - mens dialogen ansees som kjedelig og litt feig?

Bevegelse i alle ledd
Om jeg lytter til Steinar Bryn ved Dialognettverket på Lillehammer, handler debatt om posisjonering, mer eller mindre aggressive forsøk på overbevisning, vinnere og tapere. I dialogen er det åpenhet, bevegelse og vilje til å forstå motparten. "Det er i dialogen større rom for ny erkjennelse, og selv de mest uforsonlige parter uttrykker lettelse over å bli synlig for den andre parten. Dialog er å lytte til konkurrerende sannhetsbeskrivelser, det krever mot og det tar tid".

Å se og bli sett er grunnleggende i all menneskelig kontakt. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, har som mål å bygge bro mellom ulike perspektiv. Jeg tror på en debattform som har dialogens egenskaper. En dialog som verken er tam eller feig, men som bygger på respekten for at vi tenker forskjellig. En tro på at det nettopp er når ulike perspektiv møtes og brytes, at vi er i bevegelse og utvikling. Kanskje kan vi også oppleve styrken i å skifte mening når det er nødvendig. Utvikling av gode helsetjenester krever oppfinnsomhet, dialog og bevegelse i alle ledd! Hva om vi trener smidighet i samme rom?

Hilde Hem