Nøkkel til bedring og integrerte tjenester?

Den 23. nordiske psykiatrikonferansen Schizofrenidagene i Stavanger samlet nylig nesten tusen helsearbeidere for å lære, la seg inspirere og dele kunnskap med hverandre. Tema for konferansen var i år "Psykologiske behandlingsformer i en grenseløs tid".

Erfaringskompetanse styrker faget?
Helse-Norge er preget av forandring og nye reformer. I overgangen mellom opptrappingsplan og samhandlingsreform, er dyktige og motiverte tjenesteutøvere en viktig ressurs.

Skal vi nå målet om sammenhengende og gode tjenester for den enkelte, kreves godt samarbeid innad i tjenestene, mellom tjenestene -  og i nettverk der vi bor. Er det virkelig slik at den erfaringsbaserte kunnskap fra brukere og pårørende, er en viktig kilde til god kunnskap og utvikling av gode praksiser? Eller er brukermedvirkning kun et honnørord, og "pasienten i sentrum" en tom frase som trenger konkret og kanskje nytt innhold?

Individ og tjenestenivå hører nært sammen
Hvilken rolle spiller erfaringskompetanse i disse forandringstider? For meg er det dypt meningsfullt å få være med å løfte frem den livskunnskapen som ligger hos enkeltmennesket - og peke på at individ- og tjenestenivå hører nært sammen!  Vi besitter alle livskunnskap som gjør oss til dem vi er - og når disse opplevelsene og erfaringene bearbeides, oppstår viktig erfaringskompetanse.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har som mål at erfaringsbasert kunnskap oppleves attraktiv og etterspørres i fagmiljøene. Det finnes mange dyktige tjenesteutøvere, og disse innebærer en viktig ressurs. Også tjenesteutøvere trenger å anerkjenne sine egne livserfaringer som kompetanse sammen med fagkunnskapen sin.

Hvorfor skal faget etterspørre erfaringskompetanse?
Til grunn for alle tjenester ligger nasjonale mål om brukermedvirkning - at mennesker som en naturlig rettighet involveres i sin egen tjenesteutvikling. I tillegg kommer at jeg tror på større relevans og økt kvalitet når mennesker som har størst nærhet til fenomenene, trekkes inn i et samarbeid. Jeg tenker at dette er uunnværlig for å få til gode prioriteringer og en god tjenesteutvikling fremover.

Under et besøk i Trento i Italia nylig, fikk jeg erfare at verken tjenesteutøvere eller brukere snakker om brukermedvirkning - men de utøver det i praksis. De tjenestene jeg ble presentert for, syntes å være integrert i forhold til pasientens totale livssituasjon og behov for kontinuitet. resentert for

I steden for å få individet til å passe inn i systemet, møtte jeg en tjeneste med sterkt fokus på samarbeid, med individet, mellom tjenestenivåene, og med frivillig sektor. Jeg tror vi har noe å lære av andres tenkemåte og erfaringer, ikke for å forkaste det gode i det vi har - men slik at vi hele tiden leter etter forbedringer og utviklingsmuligheter i våre egne tjenester.  Vi trenger gode møteplasser hvor folk finner hverandre, og dagene i Stavanger var en slik mulighet.

Bedring for den enkelte
Inspirert av Odd Volden sin NAPHA-blogg om hva som er godt psykisk helsearbeid, og fagpolitisk plattform for TSPH (Tidsskrift for psykisk helsearbeid) har jeg tro på at følgende faktorer er viktig for bedring og sentrale elementer i gode tjenester:

-  Ta utgangspunkt i enkeltmennesket, akseptasjon og håp er grunnleggende, og troen på at ethvert menneske har iboende livsevne som kan hentes frem som en ressurs.
 - Et fokus på ressurser og kompetanse heller enn på avvik, symptomer og diagnoser.
 - Lytte til folks erfaringer av hva som er til best hjelp. Det innebærer et mangfold i tjenestetilbud.
- Hjelpen må så langt mulig være frivillig, tvang er siste utvei.
- Brukere og pårørende har god hjelp i likemannsarbeid og lavterskeltilbud. Derfor er samarbeid med frivillig sektor så viktig!

Hilde Hem