Fra Chat Noir til Soria Moria

Revyteatret Chat Noir i Oslo markerer i år sine 100 år, og i den forbindelse uttaler Oslo-ordfører Fabian Stang seg om hva revyscenen har betydd for hovedstaden.  Jeg merket meg særlig dette:

- I alle utfordringer vi har som er krevende, er det viktig å ha gleden i bunn.

Livet består av oppturer og nedturer – gleder og utfordringer – og noen ganger dyp fortvilelse og sorg. Nettopp når vi står foran krevende veistrekninger, er det klokt å kjenne etter hvor gleden kommer fra.

En kilde til glede i 100 år

Jeg er midt i livet og har nettopp besøkt revyteateret Chat Noir for aller første gang. Teatersalen med de røde sofaene, de runde bordene og med de små lampene – det kjennes bra å besøke teateret nettopp i jubileumsåret.  Forestillingen ”The showgirls must go on”, lodder vel ikke akkurat veldig dypt i sjelen min, men like fullt er det deilig avkobling å gå i teateret og la seg fylle av god musikk, dans og hverdagslige anekdoter. Og jeg skjønner at jeg har levd en stund når Jens Book-Jenssen, Leif Juster og Grete Kausland dukker opp i sort-hvitt på storskjerm og synger sammen med forsamlingen. Jeg oppdager at disse folkekjære artistene også er en del av den kulturhistorien jeg fikk vokse opp med. Chat Noir har kastet lys over hverdag og fest i 100 år, og jeg har fått med meg en dose solskinn ut i en høstmørk novemberkveld.  

Hvor henter du styrken din?  

Vi har alle våre personlige kilder til styrke og glede. Om dette skrev jeg i en tidligere blogg hos
Erfaringskompetanse. Jeg kjenner at temaet er stadig like aktuelt, både i eget liv og i møte med medmennesker -  i ulike faser av livet. Å lete etter og oppsøke de gode kildene til livsglede og overskudd, kjennes både nødvendig og på sett og vis enklere med årene. Det handler om å lytte innover, til egen erfaringsbasert kunnskap om hva som gjør oss godt!

Heldigvis finnes det et mangfold av gode kilder, og vi trenger på ingen måte øse av akkurat de samme! Det sentrale er, slik Fabian Stang minner oss om, å ha gleden i bunn. Da kan vi møte og mestre mangt, både som tjenestemottakere og tjenesteytere.

Øvelser i livsmot

Rollene skifter. Den ene dagen kan vi gi en håndsrekning – en annen gang er det oss selv som trenger hjelp i en sårbar situasjon.  Det beste vi kan bidra med, er kanskje å styrke hverandres livsmot – hjelpe hverandre peke på den gleden som ligger i bunnen – og verne om denne i møte med det som skjer oss. Jeg kaller det øvelser i livsmot.  

Marin Lønnebo, tidligere biskop i Svenska Kyrkan, har utviklet en perlekrans etter modell av den katolske kirkes Rosenkrans. Jeg tror som Lønnebo at det er en sammenheng mellom livsmot og ritualer. Middelaldermenneskene var ritualenes mennesker, vi trenger også ritualer for vår tid. Lønnebo har utviklet en perlekrans – som en ”livbøye” som har i oppgave å være for hånden – i tilfelle det blir bruk for den. Hver perle i kransen har en betydning , som små rasteplasser på livsvandringen. 

En av perlene kalles ”bekymringsløshetens perle”, eller også gledesperlen: De ytre vilkårene er viktige, men ikke avgjørende. Livet er ikke bare hvordan man har det, men også av hvordan man tar det. Lønnebo gir oss dette bildet:  

”En engel gir meg en blå, tynn kappe, vevd av lys. Engelen sier: Dette er bekymringsløshetens drakt. Bær den hver dag., for verden er full av sorger og skuffelser. Denne kappen vil beskytte og varme deg, for jo mindre du bekymrer deg, jo mer kraft får du til å bære virkelighetens virkelige byrder med rak rygg og løftet panne. Vær, så lenge det går, venn med liljene på marken og fuglene under himmelen”.

 For nærmere bekjentskap med perlekransen, kan du lese om den her.  

På veien til Soria Moria

Med bekymringsløshetens perle, kan vi legge ut mot de målene vi setter oss. Vi kan tegne vårt eget Soria Moria, slik Theodor Kittilsen har malt sitt.

Langs min livsvei tenker jeg en himmel over landskapet, en horisont som rammer inn synsranden og rasteplassene, med mosegrodde steiner og sildrende bekker som uttrykk for både det bestandige og det foranderlige.

Da kan nettopp også kroket sti bli farbar vei! 

Hilde Hem