I våre hender

Selvstendighet og avhengighet

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse tror på den iboende livsevne som finnes i hvert menneske. Like sant er det at vi mennesker lever i relasjon til hverandre og har noe av den andres liv i våre hender. Den danske filosof Knud Løgstrup, sier det slik i Den etiske fordring (1956):
"Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelt, om den andres liv lykkes eller ej".

Løgstrup hører til blant de filosofer jeg setter mest pris på, og innholdet i hans tenkning har allmenn gyldighet nærmere 70 år etter at han fikk godkjent sin doktorgrad. I fjor forsvarte Bente Weimand, norsk psykiatrisk sykepleier og lektor, sin doktorgrad blant annet ved å henvise til Løgstrups nærhetsetikk. 

Sammenvevde liv

For kort tid tilbake fikk jeg møte Weimand under landsmøtet i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP), hvor hun holdt et klokt og jordnært foredrag om å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse. Sammen med Weimand og LPP, har Erfaringskompetanse bidratt til at Weimands forskningsarbeid nå er oversatt og gjort tilgjengelig for norske lesere, i heftet "Sammenvevde liv". 

LPP og Erfaringskompetanse har et felles mål i å bringe kunnskap fra et pårørendeperspektiv ut i samfunnet og inn i tjenestene.  Vi vet at pårørende yter en stor del av omsorgen overfor den den som strever – og selv trenger støtte for å klare å stå i rollen som pårørende.

Pårørende som ressurs

I følge Bente Weimand sin forskning, ser det ikke ut til å være omsorgsoppgaven i seg selv, som utgjør en belastning. Relasjonene er av større betydning, både relasjonen til den som strever og møtet med de som yter psykiske helsetjenester. Dessverre ser det ut til innenfor psykiske helsetjenester i altfor liten grad arbeides systematisk med å innlemme pårørende som en ressurs i behandling.  Dessverre er det slik at tjenestene snarere påfører pårørende en ekstra belastning ved å overse at pårørende ofte representerer en betydelig ressurs. Vi er våre relasjoner, kan vi godt si, og relasjonen til pårørende er av vesentlig betydning for den som strever. 

Studiene som Weimand  har gjennomført, viser hvor tett sammenvevd pårørendes liv ofte er med livet til den som strever. Pårørende som må balansere mellom en rekke behov og hensyn, gjøre valg på vegne av andre og seg selv, kjempe med motstridende tanker og vanskelige følelser.

Kunnskap fra et pårørendeperspektiv

Erfaringskompetanse har gjennom en tid hatt et samarbeid med Pårørende i Oslo sitt ressurssenter for psykisk helse (PIO-senteret). Gjennom sin rådgivnings- og samtaletjeneste sitter PIO-senteret med verdifull kunnskap fra et pårørendeperspektiv.  PIO-senteret har oppsummert og analysert den dokumentasjon som ligger i samtaler med over 300 pårørende over en femårsperiode fra 2007-2012.

Rapporten fra PIO-senteret viser at det er mange som bryr seg om sine nærmeste, og som tar kontakt med rådgivningstjenesten av følgende hovedgrunner:

•             Pårørende ønsker råd om hvordan han eller hun kan hjelpe den som strever - men også råd om hvordan han eller hun kan hjelpe seg selv.

•             Flertallet av pårørende etterlyser et behandlingstilbud eller et bedre behandlingstilbud for den de er pårørende til. Svært mange har spørsmål om rettigheter både for den som har en psykisk helseutfordring, men også for dem som pårørende.

•             For mange pårørende er det viktig å endelig få fortelle sin historie – dele det de har gått og båret på over lang tid.
•             Mange forteller at de er slitne

Både Bente Weimands doktorgradsstudie og PIO-senterets rapport er systematisert kunnskap som  Erfaringskompetanse nå har tilgjengelig i vår nasjonale base for bruker- og pårørendekunnskap.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (Erfaringskompetanse) har arbeidet en god del med å tydeliggjøre hva som ligger i et brukerperspektiv. Like viktig er det å tydeliggjøre hva som ligger i et pårørendeperspektiv – både i likhet med og til forskjell fra brukerperspektivet.
Her er LPP den naturlige samarbeidspartner i arbeidet med å sette fokus på viktige spørsmål omkring pårørende sin rolle og spesifikke behov. Og sammen vil vi bidra til at stadig flere innenfor fag- og forskningsmiljøer, tjenesteapparat og helsemyndigheter etterspør kunnskap fra pårørende.

Hilde Hem

 

Retten til en stemme og et kjærlig blikk

I år er det 200 år siden Camilla Collett ble født. En av hennes hjertesaker, var kampen for kvinners rettigheter. I år er det også 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I den anledning feirer Aschehoug med en bokserie som kalles "Stemmer". Først ut er litteraturviteren Toril Moi, med sitt essay "Språk og oppmerksomhet".

 Et dugelig språk
”Den vanskelige virkeligheten” er tittelen på en bokanmeldelse iAftenposten , der Trond Berg Eriksen med utgangspunkt i Moi sitt essay leter etter "et dugelig språk for det blikket man anlegger på verden". Han viser til det nødvendige i at vi sammen klarer å utvikle dagligspråket slik at vi ser hverandre med "et rettferdig og kjærlig blikk". I beste fall bidrar det til at virkeligheten blir mer sannferdig. Men hva er et rettferdig og kjærlig blikk?  

 Et rettferdig blikk
Ingen er bare det du ser! Vi mennesker er raske til å danne våre bilder av virkeligheten. Det kan være både på godt og vondt. Når virkeligheten blir ubegripelig, står vi i fare for å forenkle og karikere. Et sannferdig bilde av hverandre forutsetter at vi utvikler evnen til å separere. Hva er mitt og hva er ditt? Hvor gode er vi til å skille mellom egne og andres tanker og følelser?

Mentalisering har med evnen til å se seg selv utenfra og andre mennesker innenfra. Vi kan ikke unngå å fortolke hverandre, men en god evne til å forstå seg selv og andre er en nøkkelkompetanse for utvikling av god kommunikasjon. Les gjerne også min tidligere blogg ”Vi er våre relasjoner”.
 

NAPHA-blogger Odd Volden  skriver klokt og godt om at ingen er bare det du ser!
Respekt for hverandre handler også om evnen til å se på ny.

Et kjærlig blikk

Tilbake til stemmeretten. Bokanmelderen i Aftenposten minner oss om at ordet har en dobbel betydning. "Stemmerett" betyr ikke bare å legge en stemmeseddel i valgurnen. Stemmerett betyr også retten til å løfte sin egen stemme og bli hørt. Hvilke stemmer lytter vi til - de sterke eller de svake, de som bekrefter det vi allerede ”vet” - eller de stemmene som utfordrer oss og gir oss impulser til å skifte perspektiv og endre mening når det er nødvendig?

Vår evne til kommunikasjon avhenger også av hvor dyktige vi er til å "slippe tak" i vårt eget perspektiv for å kunne lytte aktivt til hva den andre har på hjertet, og til å se den andre med et kjærlig blikk.

 Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse ønsker å fremme ulike stemmer og perspektiv, for gjennom dette å tegne et mer sannferdig bilde av helsehemmende og helsefremmende faktorer. Det er for oss sentralt at mennesker som en naturlig rettighet involveres i egen tjenesteutvikling. En positiv dialog mellom erfaringsbasert kunnskap og fagkunnskap utvikler tjenestene til det bedre.

For å forstå hverandre bedre i en kompleks virkelighet, anbefaler Toril Moi å utvikle dagligspråket vårt. Og til å øve oss i å møte den andre med "et rettferdig og kjærlig blikk". Det krever noe av oss. Men du verden så spennende – og langt mer utviklende!  

God påske!  

 

Hilde Hem

Bright side of life?

Folk trenger det enkle, ikke alt "stashet", sier Helene Bøksle til avisen Varden i forkant av sin julekonsert i Skien kirke nylig. Det handler om å finne tilbake til roen. Kloke ord å ta med seg inn i travle førjulsdager. Kjøpekraft og timelange vandringer i handlegatene gir i beste fall kortvarig glede. Hvor har din ekte glede utspring?

God humor er en kilde til ekte glede. Denne høsten har komiker Atle Antonsen spilt hovedrollen i musikalen SPAMALOT på  Folketeateret, som en kjærlig rip-off av filmklassikeren MONTY PYTHON. Går det an å tøyse med absolutt alt?

Følelsen av krenkelse knytter seg til ideen om at noe er hellig. I vårt sekulariserte og individualiserte Norge er denne helligheten muligens vanskelig å begripe. Det offentlige ordskiftet i vår tid er mer og mer renset for religiøs argumentasjon, i tråd med Jürgen Habermas’ og John Rawls’ tanke om at kun verdslig, rasjonell argumentasjon kan vektlegges i en åpen debatt.

Er intet hellig?
Stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen stiller dette spørsmålet i en artikkel i Morgenbladet .
Han peker på hvordan Norge er både sekularisert og individualisert, og at begge deler har hatt konsekvenser for vårt syn på det hellige: Den manglende forståelsen av det hellige kan kanskje forklare hvorfor vi ikke forstår demonstrasjonene vi ser, og hvorfor vi møter det voldsomme sinnet med en sjokkartet vantro, med en følelse av at dette er mennesker som er så fjerne fra oss at ord som dialog overhodet ikke gir mening. Da kan det være verdt å huske på at vi er blant verdens mest sekulære land. Vi er unntaket hva gjelder religiøse holdninger, minner Røe Isaksen om.

Vern mot skråsikkerhet
Det er trolig flere grunner til at vi har ulike reaksjoner på hva som er krenkelser av det hellige. Den første er sekulariseringen. Den andre er allmaktsbegrepet – "det skal mer til enn en krenkelse for å fornærme himmelens og jordens skaper". Og for det tredje er kristendommens teologiske innfallsvinkel annerledes enn vi eksempelvis ser i islam. I et globalt og multikulturelt samfunn, lever ulike perspektiv side om side. Det innebærer ikke en relativisme der "alt er like greit", men det innebærer et vern mot den skråsikkerhet som tror det finnes ett, og bare ett svar på livets store spørsmål.

Moderne eller umoderne?
Det kan synes nærliggende i et "moderne" samfunn å tenke at det hellige og det jordnære er ulike verdener, ulike rom. Og man skulle kanskje tro at tanken om at det helliges plass automatisk ville svekkes i takt med moderniseringen. Det er en hypotese som snarere avkreftes enn bekreftes, i følge Røe Isaksen. Kanskje er det nettopp i vår moderne verden grunn til å pusse støv av det "umoderne" begrepet hellig, og spørre om ikke det hellige og det alminnelige er to sider av samme sak?

En fredfull julehøytid og et godt nytt år!

Hilde Hem

Fra Chat Noir til Soria Moria

Revyteatret Chat Noir i Oslo markerer i år sine 100 år, og i den forbindelse uttaler Oslo-ordfører Fabian Stang seg om hva revyscenen har betydd for hovedstaden.  Jeg merket meg særlig dette:

- I alle utfordringer vi har som er krevende, er det viktig å ha gleden i bunn.

Livet består av oppturer og nedturer – gleder og utfordringer – og noen ganger dyp fortvilelse og sorg. Nettopp når vi står foran krevende veistrekninger, er det klokt å kjenne etter hvor gleden kommer fra.

En kilde til glede i 100 år

Jeg er midt i livet og har nettopp besøkt revyteateret Chat Noir for aller første gang. Teatersalen med de røde sofaene, de runde bordene og med de små lampene – det kjennes bra å besøke teateret nettopp i jubileumsåret.  Forestillingen ”The showgirls must go on”, lodder vel ikke akkurat veldig dypt i sjelen min, men like fullt er det deilig avkobling å gå i teateret og la seg fylle av god musikk, dans og hverdagslige anekdoter. Og jeg skjønner at jeg har levd en stund når Jens Book-Jenssen, Leif Juster og Grete Kausland dukker opp i sort-hvitt på storskjerm og synger sammen med forsamlingen. Jeg oppdager at disse folkekjære artistene også er en del av den kulturhistorien jeg fikk vokse opp med. Chat Noir har kastet lys over hverdag og fest i 100 år, og jeg har fått med meg en dose solskinn ut i en høstmørk novemberkveld.  

Hvor henter du styrken din?  

Vi har alle våre personlige kilder til styrke og glede. Om dette skrev jeg i en tidligere blogg hos
Erfaringskompetanse. Jeg kjenner at temaet er stadig like aktuelt, både i eget liv og i møte med medmennesker -  i ulike faser av livet. Å lete etter og oppsøke de gode kildene til livsglede og overskudd, kjennes både nødvendig og på sett og vis enklere med årene. Det handler om å lytte innover, til egen erfaringsbasert kunnskap om hva som gjør oss godt!

Heldigvis finnes det et mangfold av gode kilder, og vi trenger på ingen måte øse av akkurat de samme! Det sentrale er, slik Fabian Stang minner oss om, å ha gleden i bunn. Da kan vi møte og mestre mangt, både som tjenestemottakere og tjenesteytere.

Øvelser i livsmot

Rollene skifter. Den ene dagen kan vi gi en håndsrekning – en annen gang er det oss selv som trenger hjelp i en sårbar situasjon.  Det beste vi kan bidra med, er kanskje å styrke hverandres livsmot – hjelpe hverandre peke på den gleden som ligger i bunnen – og verne om denne i møte med det som skjer oss. Jeg kaller det øvelser i livsmot.  

Marin Lønnebo, tidligere biskop i Svenska Kyrkan, har utviklet en perlekrans etter modell av den katolske kirkes Rosenkrans. Jeg tror som Lønnebo at det er en sammenheng mellom livsmot og ritualer. Middelaldermenneskene var ritualenes mennesker, vi trenger også ritualer for vår tid. Lønnebo har utviklet en perlekrans – som en ”livbøye” som har i oppgave å være for hånden – i tilfelle det blir bruk for den. Hver perle i kransen har en betydning , som små rasteplasser på livsvandringen. 

En av perlene kalles ”bekymringsløshetens perle”, eller også gledesperlen: De ytre vilkårene er viktige, men ikke avgjørende. Livet er ikke bare hvordan man har det, men også av hvordan man tar det. Lønnebo gir oss dette bildet:  

”En engel gir meg en blå, tynn kappe, vevd av lys. Engelen sier: Dette er bekymringsløshetens drakt. Bær den hver dag., for verden er full av sorger og skuffelser. Denne kappen vil beskytte og varme deg, for jo mindre du bekymrer deg, jo mer kraft får du til å bære virkelighetens virkelige byrder med rak rygg og løftet panne. Vær, så lenge det går, venn med liljene på marken og fuglene under himmelen”.

 For nærmere bekjentskap med perlekransen, kan du lese om den her.  

På veien til Soria Moria

Med bekymringsløshetens perle, kan vi legge ut mot de målene vi setter oss. Vi kan tegne vårt eget Soria Moria, slik Theodor Kittilsen har malt sitt.

Langs min livsvei tenker jeg en himmel over landskapet, en horisont som rammer inn synsranden og rasteplassene, med mosegrodde steiner og sildrende bekker som uttrykk for både det bestandige og det foranderlige.

Da kan nettopp også kroket sti bli farbar vei! 

Hilde Hem   

Som du ser meg

I disse dager er det Norgespremiere på filmen "Som du ser meg". Etter forhåndsomtalen i Aftenposten nylig, ser jeg etter første anledning til å reise på kino.
"I hverdagssamtalene våre sårer vi hverandre hele tiden". Dette sier forfatteren og filmskaperen Dag Johan Haugerud i samtale med psykiater Finn Skårderud.

Kunsten å misforstå
Det er stor grunn til å engasjere seg i misforståelsenes betydning i våre liv, ifølge Haugerud. Han forklarer at det er når misforståelser fører til mangel på empati, at vi står i fare for å ramme oss selv og hverandre. I verste fall på en slik måte at vi blir syke av det.

Og det er lett å misforstå de gangene vi ikke får til å være presise og empatiske i vår kommunikasjon. De gangene vi ikke greier å kommunisere "rent", men blander sammen hva som er mitt og hva som er ditt. Når vi trigges på områder hvor vi er mest sårbare, kan det være nærliggende å "skyte fra hofta" i ren refleks, i steden for at vi stopper opp og kjenner etter hva det egentlig handler om.

Det helsebringende språket
Hvor finner vi grunnlaget for et helsebringende språk for hverdagssamtalene våre?
Jeg trenger en grunnleggende tillit til at mennesker vil meg vel, og jeg trenger at mennesker tror på meg og av og til også har raushet til å se bakenfor det tilsynelatende, fordi de forstår meg i beste mening. Men dette er ikke nok alene. Mitt ansvar er å øve meg i å formidle det jeg har på hjertet så klart og presist jeg kan. Trene meg i å uttrykke det vesentlige på en enkel og forståelig måte, og droppe resten... 

Det ekte er alltid det beste.
Det enkle er ofte det beste, sier REMA 1000-reklamen.
På komplekse samfunnsområder, der det er viktig å være åpen for ulike perspektiv og innfallsvinkler, er det vesentlig å unngå forenkling. Men min erfaring er at det nettopp er når vi evner å se sammenhenger, at vi har muligheter for å uttrykke det komplekse gjennom få ord.

Oppdagelser og nye tanker krever tid til å reflektere alene. Hurtigheten seirer oftest over den langsomme oppmerksomhet som også lytter innover. Mindfulnes og oppmerksomt nærvær har blitt "trendy", men det er ikke uten grunn. Vi lever i en tid der flere kjenner savnet av helhet og sammenheng. I et samfunn som overstrømmes av informasjon og inntrykk, trenger vi nettopp å få bedre kontakt med oss selv, vår egen kjerne. Herfra - og bare herfra - kan vi også få en bedre kontakt med hverandre.

Trening for sjelen
Jes Bertelsen er dr.phil i idehistorie fra Aarhus Universitet, og underviser i dag i meditativ praksis. Han oppfordrer i "Et essay om indre frihet" til å lytte med hjertet og snakke fra kjernen.
Kan hende det nettopp her ligger en nøkkel til bedre og dypere forståelse - og mindre misforståelser?

Vi trenger trening for sjelen slik vi trenger trening for kroppen. Jeg er inspirert til å trene på hverdagssamtalene - og jeg gleder meg til å se filmen: "Som du ser meg". Kanskje går filmen også på kino der du bor.... ?


Hilde Hem

Nye kart?

I dag arrangeres et orienteringsløp på nytt kart i mitt nærområde, og det ventes bortimot hundre deltakere. Mennesker som ved hjelp av et nytt kart leter etter gode stivalg. De leter der hvor jeg har navigert etter det som i morgen kanskje vil fremstå som gamle kart.

Holder gamle kart i nytt terreng?
Min pappa var orienteringsløper, og jeg har gode minner knyttet til turer med "mål og mening".  Siden han døde da jeg fortsatt var et lite barn, har hans tykke perm med kart fra ulike landsdeler fått en nesten "hellig" karakter for meg. Selvom kartene etterhvert fremstår som gamle, og sikkert i de aller flestes øyne som til dels ubrukelige, har de fortsatt status for meg. Samtidig forstår jeg at den status jeg gir dem, har med andre faktorer å gjøre enn at de er å anbefale som styringsverktøy i dag. Jeg er trygg på at min orienteringsløpende pappa ville gledet seg sammen med dagens løpere i Grenlandskarusellen over at det av og til tegnes nye kart!  

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse ønsker å gi vårt bidrag til at samfunnet har et godt og helhetlig tjenestetilbud tilpasset det enkelte menneske. Hvorfor er det slik at behandlingstilbud innenfor psykisk helsefeltet ikke synes å treffe befolkningens behov for hjelp? Naturligvis finnes det gode eksempler på at både tradisjonell skolemedisin og alternative behandlingsmetoder kan bidra til god hjelp når vi trenger det. Samtidig er det langt igjen til at vi kan si oss fornøyd. Det trengs mer kunnskap om hva som er "gode stivalg" for mennesker i dag, og da trenger vi kanskje å revidere våre kart slik at de best mulig samsvarer med terrenget?

Sannheter er midlertidige Slik som fysiske kart trenger å fornyes, trenger også våre kart over hva som er god hjelp å endres fra tid til annen. Rektor ved Universitetet i Tromsø, professor dr. med. Jarle Aarbakke, skriver i forordet til boken "Alternative veier", at vi trenger mer kunnskap om pasientenes egne positive og negative erfaringer med såvel tradisjonell medisin som alternative tilbud. Han ønsker åpenhet og diskusjoner i det offentlige rom, og utfordrer skråsikkerheten i begge leire.

Litteraturhuset i Oslo inviterte nylig til debatt omkring alternativ medisin. Det var temperatur i debatten og tildels skråsikkerhet, men noen paneldeltakere bidro i retning av en mer åpen dialog der svaret ikke er entydig og gitt på forhånd. En av disse som bidro til å åpne for flere perspektiv, var direktør Vinjar Fønnebø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). Senteret har et eget register for eksepsjonelle sykdomsforløp, der pasienter som har opplevd uvanlig gode eller uvanlig dårlige sykdomsforløp knyttet til bruk av alternativ behandling kan registrere sine erfaringer. Med utgangspunkt i dette registeret og bygd på forskning, har Kruse og Salamonsen  skrevet boka "Alternative veier" som er gitt ut på Gyldendal Akademisk. 

Ta pasientenes kunnskap på alvor!
Orienteringsløperne i mitt nærområde velger å finne frem på nye kart. Vi lever i en tid der pasienter ofte velger å gå nye veier når de skal velge behandlinger og behandlere. "Aktive, oppdagelsesreisende pasienter stiller nye krav til det offentlige helsevesenet ved å velge de konvensjonelle og alternative behandlerne de ønsker, og de behandlingene de anser for å være de beste her og nå i deres liv", skriver Kruse og Salamonsen. De oppfordrer oss til å ta pasientenes kunnskap på alvor! 

Jeg nevnte Jarle Aarbakke ved Universitetet i Tromsø. Allerede i 1998 ledet han utvalget (Aarbakkeutvalget) som gav oss utredningen Alternativ medisin (NOU 21:1998). Hvor langt har vi kommet fjorten år senere i forhold til å ta inn over oss at det finnes gode kilder til kunnskap både innenfor det tradisjonelle og innenfor det komplementære eller alternative?

Erfaringskompetanse styrker grunnlaget for endringer
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse vil fremme nytenkning i og utvikling av hjelpe- og behandlingstilbud sett i et brukerperspektiv. Vi er i gang med å nedsette et utvalg som skal utrede og gi anbefalinger vedrørende behandlingsformer som ut fra et brukerperspektiv bør prøves ut, forskes på og etableres. Gjennom å tydeliggjøre brukernes forslag, og samtidig kritisk vurdere disse, kan vi bidra til å styrke gjennomslagskraften der hvor det er godt grunnlag for endringer i hjelpetilbudet.

En viktig oppgave for utvalget vil også være å drøfte hensynet til etikk og behandlingssikkerhet når nye eller mindre kjente behandlingsformer skal iverksettes i praksis.

Kunnskapens vesen er nettopp undring og bevegelse, vi mennesker forstår stykkevis og delt. Om vi har øye for at sannheter er midlertidige, vil vi også skjønne det når våre gamle kart gir status av andre grunner enn å finne frem i dagens terreng.

Jeg gleder meg til å se det nye kartet over nærområdet mitt!

Hilde Hem

 

 

Hvor henter du styrken din?

Vi har alle våre personlige kilder til styrke og glede. For meg er skaperverket en av disse, og store deler av årets ferie fant sted i fjellet. En dag gikk turen til Surtningssua, Norges syvende høyeste fjell, beliggende i hjertet av Jotunheimen og nå også i mitt hjerte.

Toppen av Surtningssua (2368 moh), med 360 graders rundskue, er det vakreste sted jeg noensinne har vært. Naturligvis spilte det inn at sola skinte fra nærmest skyfri himmel en lørdag i august, og at jeg delte turopplevelsen med en av mine kjære. Uansett, jeg unner alle en skyfri dag på Surtningssua!

Hold kjeft
Denne overskriften fant jeg i Aftenpostens fredagsmagasin på forsommeren, der et lite stykke om den innadvendte forfatteren Susan Cain fanget min interesse. Når jeg vandrer på stiene i fjellet, kjennes det ofte naturlig å "holde kjeft" og i stedet puste inn gleden og roen som gis meg i slike omgivelser. Å lete etter og oppsøke de gode kildene til livsglede og overskudd, kjennes både nødvendig og på sett og vis enklere med årene. Det handler om å lytte innover, til egen erfaringsbasert kunnskap om hva som gjør oss godt!

Heldigvis finnes det et mangfold av gode kilder, og vi trenger på ingen måte øse av akkurat de samme!

TIlbake til Susan Cain i Aftenpostens magasin, hun som synes å mene at langt flere av oss med fordel kan holde kjeft. Ikke fordi vi ikke er verd å lytte til, men fordi det er greit å høre til de stillferdige også!

Snakk mindre!
”Vi liker å tro at vi verdsetter individualitet, men mest av alt beundrer vi dem som er komfortable med å stikke seg frem”, sier hun og reiser verden rundt og snakker om hvorfor vi bør snakke mindre!

Hun mener de stillferdige blir undertrykket av de snakkesalige i dagens samfunn, og jeg blir gjerne med å oppfordre til mer oppmerksomt nærvær og stillferdighet iblant oss. Selv kan jeg være svært snakkesalig til tider, så oppfordringen gjelder i høyeste grad også meg selv!

Samtidig kjenner jeg meg igjen i hennes beskrivelser av ”de introverte”, vi som foretrekker mindre stimulering fra omgivelsene og henter energi fra det å være alene eller sammen med en god venn heller enn en stor gruppe.  Ekstroverte vil i følge Susan Cain tilsvarende hente energi i større grupper og der det er mye som skjer.  

Et samfunn designet for de ekstroverte?

Det kan synes som om vi mennesker kommer i disse to hovedutgavene. Hun hevder at skole, arbeidsplasser og institusjoner er designet for ekstroverte. Mange introverte tror det er noe galt med dem når de ikke tiltrekkes av gruppesettinger, og forsøker derfor å bli oppfattet som utadvendte. De som vil tenke på egenhånd, kan bli sett på som et problem, mens utadvendte og sosiale personer lettere beundres.

I hennes bok ”Quit:The Power of Introverts in a world That Can’t stop Talking”, skriver hun om å gi oss selv rom til bare å være. Ikke fornekte vår natur for å tilpasse oss andres forventninger.  Vi sløser enormt med talent, energi og kreativitet dersom samfunnet i for stor grad er tilpasset ekstroverte, advarer hun.

Verden trenger også de introverte
 ”Verden er avhengig av at alle er i stand til å gjøre sitt beste” , avslutter Cain som foreslår tre ting for å rette på balansen mellom introverte og ekstroverte:

1.Slutte med det du kaller konstant gruppearbeidsgalskap
2.Tilbake til villmarken – vær litt alene, koble av og på egen hånd gå inn i det som er på innsiden av hodet
3.Åpne kofferten – tør å by på deg selv og vis hvilken kunnskap du bærer på – verden trenger deg!

Det eneste som bærer, er å være den vi er!  

God helg!

Hilde Hem